Depresjon er en av de vanligste psykologiske og emosjonelle utfordringene man kan møte i vår moderne verden. Dette er sannsynligvis noe de fleste mennesker opplever på et eller annet tidspunkt. Andre opplever det ikke bare fra tid til annen, men også regelmessig. Det kan være at det har blitt en livsstil for dem, og at det derfor er normalt.

Hva er normalt?

Så det som er normalt for én person, er ikke nødvendigvis normalt for en annen. Det betyr at noen er vant til å leve uten melankoli, mens andre er vant til å leve med det. Som en konsekvens av dette vil deres opplevelse av denne planeten være radikalt forskjellig. I tillegg vil det sannsynligvis være noen som søker hjelp når de er deprimerte, og andre som holder det for seg selv. Hvis man lider av depresjon, vil det være en god idé å oppsøke hjelp.

Men mens man kan spørre en venn om hvordan man skal lage mat eller oppsøke legen sin hvis man har et fysisk problem, er det ikke alltid slik når det gjelder mentale og emosjonelle problemer. Det er nemlig ikke sannsynlig at man skammer seg over å be om hjelp til å lage mat eller oppsøke lege med fysiske problemer, mens man skammer seg når det gjelder indre problemer. Det kan føre til at man bare finner seg i det som skjer inni seg i stedet for å be om hjelp. Hvis man oppsøker legen sin, kan man ende opp med å bli satt på en eller annen form for medisinering.

De kommer da til å gjennomgå en endring i det som skjer innvendig etterpå, men dette kan også påvirke deres evne til å føle forskjellige følelser på spekteret. Som en kortsiktig løsning og med ytterligere behandling kan dette hjelpe deg til å forstå deg selv bedre og komme videre. Men hvis en person bare får medisiner og det er alt, kommer vedkommende ikke til å lære noe om seg selv.

Isolasjonsfaktor

Det finnes menn og kvinner som ser på psykiske problemer isolert, og det betyr at de ikke ser på de andre faktorene som kan spille inn. Det som skjer hos dem, kan da betraktes som en "kjemisk ubalanse" eller skyldes genetikk. Men siden mennesker er gjensidig avhengige av hverandre og ikke er adskilt fra omgivelsene, betyr det at miljøet må tas med i betraktningen.

Hvis man ikke tar hensyn til denne variabelen, kan man bli ført inn på feil spor og ende opp med å tro at det er noe galt med en selv. Når man er deprimert, kan det være vanskelig å komme seg ut av sengen, og det kan bety at hver dag er en kamp. Det kan føles som om man ikke har noen energi, og dette påvirker selvsagt alle aspekter av livet. Da er det umulig for dem å omfavne hver dag, og de kan føle at de har mistet livslysten. Opplevelsen av å være her på jorden kommer ikke til å bli særlig hyggelig, og dette er noe de har blitt vant til. Hvis en person har det slik, kan det tyde på at han eller hun bærer på en innestengt fortvilelse i kroppen. Det kan skyldes omgivelsene de lever i og at stedet de bor på ikke tilfredsstiller deres behov.

Kanskje omgås man mennesker som er voldelige og som ikke respekterer ens egne grenser. En annen grunn til at man føler seg trist, kan være at man har koblet fra sinnet sitt. Og dette kan være noe man har gjort så lenge at man ikke engang er klar over at man gjør det. Sinne blir ofte sett på som en "negativ" følelse, noe som kan hindre folk i å innlemme den. Man kan da ende opp med å miste kontakten med sinnet sitt, og når dette skjer, legger man opp til å holde ut.

Legg merke til

For at du for eksempel skal ha grenser, komme deg videre i livet og ta ordet, vil de ønske å holde kontakten med sinnet sitt. Og også se det som noe som har evnen til å lede dem og manøvrere dem fremover. Det er upartisk og ikke noe som kan beskrives som enten positivt eller negativt. Når man ikke er i kontakt med sinnet sitt, vil det være vanlig å la andre gå rundt seg, være stille eller si det andre vil høre og bli passiv.

Uten sinne har man ikke noe i seg som forteller når man blir krenket eller når man ikke oppfyller kravene sine. Og når man har inkorporert sinnet sitt, betyr ikke det at man alltid er opprørt, men at man vet når noe ikke stemmer i hvert eneste øyeblikk i livet og i livet som helhet.

Årsaken til at man har brutt forbindelsen til sinnet, er at man tror at det vil skje hvis man tar sinnet i bruk. Disse forestillingene ble sannsynligvis dannet i yngre år. Hvis man blir sint, tror man kanskje at man vil bli forlatt og/eller bli skadet. Og når sinnet har bygget seg opp inni dem, kan de tro at de vil skade andre hvis de kommer i kontakt med det.

Konklusjon

Man kan også ende opp med å føle seg skyldig hver gang man opplever sinne. Forestillingene man har om hvordan man uttrykker sinne, kan bli oppmuntret av hvordan man føler seg i kroppen. Og grunnen til at man tror som man gjør, kan være psykiske opplevelser fra fortiden som sitter i kroppen. Da kan det være nødvendig å oppsøke en terapeut eller healer for å få hjelp til å bearbeide følelsene sine. En annen tilnærming er å la dem stille spørsmål ved troen sin og endre atferd. Alt avhenger av hva man føler at man trenger for å bearbeide sinnet og komme videre.