Er det ikke vanskelig å oppdage at vi er hjelpeløse mot ondskapen vi ser på TV? Er vi ikke opprørt når vi leser om barbariske, kriminelle handlinger i media? Men blir vi STRESSET av å være imot det onde? Ville vi være både interesserte og motiverte til å kjempe mot "ondskapen" hvis den ikke var andres, men vår egen oppfinnelse?

Følelser

Føler vi oss avslappet, oppløftet eller oppstemt hvis vi ser noen fantastiske aktiviteter? Ofte blir vi glade når vi ser edle handlinger i digitale medier og leser i trykte medier. Men er vi glade fordi vi er hovedpersoner i disse dydene? Er vi på guddommelighetens side? Selv om vi kanskje tror at vi er forkjempere for jordens velferd, blir vi ikke misunnelige når vi ser at "våre" drømmer blir stjålet og realisert av andre mennesker? Blir vi ikke såret hvis vi ikke blir vist på TV til tross for at vi ønsker det? Føler vi oss ikke nedtrykte hvis vi ikke får den æren og anerkjennelsen (som vi mener vi fortjener)?

Det ser da ut til at motstanden mot det onde og støtten til fortjenesten eller guddommeligheten bare gjelder hvis vi ikke er i fare, og hvis vi får æren for henholdsvis fortjenesten eller guddommeligheten. Er det ikke slik at vår motstand eller tjeneste helt klart er betinget? Slik betinget motstand eller tjeneste gir imidlertid ALDRI den tilfredsstillelsen som kan nå dypet av våre hjerter! Derfor kaller vi denne oppførselen HYPOKRISI! Hvis vi ikke ser ondskapen i oss selv når vi ser den på digitale medier eller i trykte medier, blir vi nok "forstyrret", men bare overfladisk og avmektig.

Vær oppmerksom på

Omvendt, hvis vi ikke kan forholde oss til oss selv og ikke ser vår usynlige forbindelse og ubetingede velvilje og støtte til andres dydige prestasjoner, kan vi ikke få økningen, selv om vi virkelig fortjener det! I begge tilfeller forblir STRESS urørt og fortsetter å tære på oss. Dermed forblir vi i STRESS uansett om vi ser ondskap eller fortjeneste i media! Det andre poenget er at hvis vi fortsetter å prøve å ignorere eller flykte ut av våre mangler, blir vi kyniske og STRESSEDE og fortsetter å "se" feil i andres dydige prestasjoner og uunngåelighet og normalitet i forbrytelser og perversiteter.

Det neste poenget er at vi forblir kalde, nøytrale og til og med deprimerte, selv når vi blir beæret og lykønsket i den tro at det ikke er sant (ettersom vi har en dyp lavhet som ikke kan settes i brann, for oss selv og andre). Vi er kalde, nøytrale og deprimerte også på grunn av den filosofiske beruselsen om at alt er flyktig, midlertidig, ubestandig, forgjengelig, avgang og ingenting å passe på! Vi er patetiske, ufølsomme og melankolske hvis vi blir neglisjert eller ydmyket, fordi vi forventer en slik "skurkaktig oppførsel" fra andre, som vi har en foraktfull og fortvilet holdning til (dvs. ingen forventning om beundring)!

Remenber

Dermed forblir vi alltid i STRESS, ubetinget, uansett om vi blir beundret eller lykkeliggjort, eller om vi blir neglisjert, nedstemt eller ydmyket! Hva er årsaken? Hovedårsaken er at vi skiller oss fra virkeligheten og vårt autentiske jeg, og at vi identifiserer oss med kroppen vår, utseendet vårt, økonomien vår, evnene våre, intellektet vårt, religionen vår, rasen vår, kasten vår, stedet vårt og ideologien vår. Når vi lykkes med vår individualitet, gir det bare overfladisk og midlertidig skryt, og når vi mislykkes, gir det degenererende og invalidiserende depresjoner! Atskillelse fra det egentlige selvet er selvforklarende og forårsaker STRESS og misnøye under alle omstendigheter. Dessuten, hvis egoet vårt er stivt, får vi mer STRESS og gir mer STRESS til andre, ved å bli arrogante, dystre, voldelige, selvmorderiske, utnyttende, utnyttet, lovbrytere, ofre, juksemakere, terrorister og lurte og uskyldige, men gjenstridige og til og med fanatiske ofre!

Derfor sier man gjerne at hvis man eliminerer egoet, blir man fri for smerter og gleder. Men dette er verken enkelt eller riktig. Er det ikke slik at når vi identifiserer oss med familien, samfunnet, nasjonen og verden, utfører vi våre plikter overfor dem? Er det ikke slik at vårt ego (vår identitet) som lege, advokat, prest og bonde gjør det mulig for oss å arbeide enkelt, komplementært og harmonisk i samfunnet? Er det ikke sant at vår individualitet er en forutsetning for at vi skal kunne være dedikerte i jobben vår, selv om det innebærer at vi får gleder eller smerter?

Ego

Egoet i seg selv har sin egen funksjon og kan ikke fordømmes. Selv om vi fordømmer det, vil det i virkeligheten forbli en del av livet vårt. Men ved hjelp av total stressmestring (hvis kjerne er NAMASMARAN), vil vårt selv (individualitet) blomstre opp til vårt sanne jeg, og vi vil begynne å utmerke oss som datter, kone, mor, lege, advokat, vitenskapsmann osv. og også som medlem av en husholdning, landsby, land, religion og verden!

Det er imidlertid viktig å være klar over at total stressmestring ikke kan erfares bare ved å kommunisere, lese, diskutere eller gjette. Det er heller ikke en erfaring som bare er tilgjengelig for intellektuell analyse eller kontemplasjon. Total stressmestring kan oppnås ved å fortsette å studere, diskutere, praktisere og dele på prioritert basis!